fredag 10. januar 2014

10 år - et tilbakeblikk

Nå i november var det 10 år siden vi flyttet inn her på gården og begynte å levere melk. 10 år går fort, men samtidig kjennes det ut som om det ikke er sååå lenge siden vi begynte å drive her. Årene som har gått har vært preget av utvikling, motgang, glede, fortvilelse, optimisme og pågangsmot. To voksne og to små har blitt til to voksne og fire "små", nå er de to minste like gamle som de to eldste var da vi flyttet inn her. Den gang hadde vi båsfjøs og drev i kontrollerte former med kyrne trygt plassert på bås, nå har vi kyr og barn i fri flyt. Da vi startet opp hadde vi 14 kyr, nykalva sådan, og en kvote på ca 90 tonn, i dag har vi +/- 45 melkekyr til enhver tid og ei kvote på ca 380 tonn. Produksjonsarealet til storfekjøtt har også økt fra maks 10 til 60. Så langt i år har vi levert 43 okser til slakt, på nyåret ryker neste pulje. Målet er å levere 50 neste år.


Utviklingen har gått fremover fra den gangen vi tok over, både innendørs og utendørs har det skjedd store forandringer. Vi ga oss selv en prøveperiode før vi tok de helt store investeringene, og nå er det gjort! Vi har fått en flott arbeidsplass, en problemfri hverdag har det etterhvert også blitt med ny foring. Menneskelig feil og akutte problemer med dyra er sånn som kan oppstå fra tid til annen, men heldigvis skjer det sjelden og når dyra en gang i blant må bøte med livet finnes det gode ordninger når man er samvirkebonde, enten man må foreta nødslakt eller dyret må kasseres så finnes det  hjelp å få.


I løpet av de årene vi har drevet har jeg vært tillitsvalgt i alle samvirkeorganisasjonene våre, Tine, Nortura, Bondelaget og Felleskjøpet. Og det er ganske greit, i tillegg til å være med å påvirke til det beste for alle medlemmene, får man også stiftet bekjentskaper og utvekslet erfaringer med likesinnede rundt omkring i det ganske land. Noen ganger er det fort gjort og ta vann over hodet, men de senere åra har jeg blitt flink til å si nei, så nå holder jeg meg til Tine og Felleskjøpet. Møtene har uansett en tendens til å bli lagt til de periodene jeg er alene hjemme ser det ut til, så det er et puslespill å komme seg ut døra.

Disse årene vi har drevet har all egen jord og all leiejord blitt snudd, og enhver plagsom grøft har blitt reparert. Ingen tvil om at det er mye arbeid, men så har en igjen for det på sikt da det gir bedre avlinger og en får utnyttet det arealet man har tilgjengelig. Å dra full fjøset av dårlig for er ingen lønnsom butikk og skaper bare frustrasjon. Etter at vi fikk nytt foringsanlegg, kan vi blande inn dårlige rundballer slik at det ikke blir de store forandringene i foret, godt for både folk og fe ;)


Når man ikke direkte har vokst opp på gård, bare trådd i hælene på snille besteforeldre, har man ikke lært så mye, men fått inn det grunnleggende, nemlig kontakt med dyr. Langt tilbake begynte jeg på lærerskolen, men hoppet av etter 7 måneder, spøkefullt ble det sagt at jeg burde søkt meg over til Mære, vel det ble med spøken, så noen faglig utdannelse har hverken jeg eller Kent. Men vi syns vi har klart det bra, både dyr og tall viser at det går riktig vei, så da skal vi ikke klage. Det er vel ingen tvil om at teori og praksis innimellom spriker, og veien blir gjerne til mens man går! Slik har disse ti åra også vært. Det å legge lista lavt, tørre og spørre også de litt "dumme" spørsmålene er god hjelp. Dyrleger og andre personer i bransjen har vært flinke medspillere, og de har vært til god hjelp.


Vil dere anbefale andre å gjøre slik dere har gjort?

Det er et spørsmål vi har fått mang en gang, og jeg selv kaller en spade for en spade og svarer ganske ærlig på slike spørsmål. Det er hardt arbeid fra morgen til kveld, det er ingen tvil om at det er godt å være to. Alene med denne gården konstant hadde jeg aldri villet være, i allefall ikke med ansvar for fire barn i tillegg! Kent er kjempeflink på alt som har med jord og maskiner å gjøre, selv prøver jeg å lære både det ene og det andre, vel, det går da på et vis ;) De periodene Kent er på jobb er det ikke lagt opp til jordpleie etc, da er det fjøs og barn som er fokus, og det blir tidlig start på dagen og tidlig i seng. Men vi har valgt det selv, det var ingen som tvang oss, alternativet kunne tross alt vært så mye verre(les: barnehage, sfo, pendling), og det er en god trøst når det står på som verst ;)


Vi kjøpte jo denne gården med kårfolk, en flott investering har det vært! Her har vi to gode mennesker i nabohuset, en flott støtte i hverdagen enten det være seg en håndsrekning eller lete etter grøfter og bytemerker. Barna storkoser seg i bestisenes nærvær, vår helt egen ekstrafamilie, en berikelse er det uten tvil! Våre familier bor jo i nærheten, men det gjør ikke bestisfamilien, de bor fra sør til nord, og øst og vest. Her er det liv og røre hele sommeren, og nye bekjentskaper blir stifta, utrolig koselig! Jeg tror - uten å være sikker selvsagt- at det er mye bedre å bo slik vi gjør, enn det er å ta over sin egen slektsgård. Men tilbake til overskriften: ja, jeg kunne gjerne ha anbefalt dette livet, men da bør en tenke godt gjennom både fordeler og ulemper, sine egne begrensninger, utfordringer som kan komme, nabolag, økonomi, hverdagens utfordringer og livet ellers, en må rett og slett tillate seg til også å tenke over det negativ før en slik stor avgjørelse. Det er enkelt å si opp en kontorjobb du er misfornøyd med, men det er ikke gjort i en fei å "kvitte" seg med bondeyrket....


Vel, det var en kort oppsummering. Møre og Romsdal Bondelag jobber med ei flott sak om det å selge gården videre den dagen du selv ikke klarer å drive den, dere kan lese mer om det her. Det er en sak jeg vet er veldig sensitiv, det er ikke bare, bare å selge livsverket ut av familien når du vet at generasjoner har slitt for at den skal bli det den er i dag, men kommer gården i rette hender vil den bli drevet bra vil jeg tro, det er mye bedre enn en gård som forfaller mer for hver dag som går fordi det ikke er helse og økonomi til å holde på med vedlikehold. Ønsker Bondelaget lykke til med arbeidet de gjør og håper mange nye bønder kommer til i åra som kommer!